Med all mediedekningen av Catalonia i det siste og den meget omtalte ikke-begivenheten på ESB-møtet den 26. oktober, er det en del andre utviklinger i eurosonen som ikke fikk oppmerksomhet, men som det er verdt å merke seg. Frankrike vedtok betydelige skattekutt, mens Italia vedtok de lenge ventede valgreformene. Selv om ingen av delene endrer de gode utsiktene for aksjemarkedene i eurosonen fundamentalt, viser de likevel at usikkerheten stadig faller, og at stemningen i eurosonen fortsetter å hente seg inn – særlig i Frankrike.
President Emmanuel Macron utnyttet En Marche!-bevegelsens 61 % flertall i nasjonalforsamlingen til å få vedtatt et budsjett med skattekutt og reduksjoner av offentlige utgifter. Formålet med dette budsjettet og de tidligere annonserte ansettelses- og småbedriftsreformene, er å lokke bedrifter og entreprenører tilbake til Frankrike ved å fjerne lover som lokale og internasjonale bedrifter har klaget over i lang tid. Totalt mener administrasjonen at budsjettet vil senke Frankrikes budsjettunderskudd til under eurosonens grense på 3 % (av BNP).
Blant de viktigste skattelettelsene er at selskapsskatten vil falle til 25 % fra 33 % fra nå og frem til 2022. Toppskatten – et av president François Hollandes politiske flaggskip – vil også bli fjernet, og det samme gjelder formueskatten, som siden 2000 anslagsvis har skremt bort 60 000 millionærer. Den erstattes av en ny eiendomsskatt på fast eiendom med verdi over EUR 1,3 millioner – hvilket gjør at 80 % av de franske husholdningene går fri. Beskatningen av kapitalgevinster vil også endre seg fra et komplekst system – med komplekse satser fra 45 % til 60 % – til en enhetssats på 30 %. Endelig, elimineres den 3 % ekstraskatten på utbytte.
På utgiftssiden kuttet administrasjonen i flere subsidier. Statssubsidierte stillingskontrakter vil bli redusert med anslagsvis EUR 1,5 milliarder per år, mens de årlige boligsubsidiene vil falle med rundt EUR 1,7 milliarder. Utbetalingene og subsidiene relatert til helseforsikringer vil falle med anslagsvis EUR 4,2 milliarder årlig. I tillegg vil mange ansatte i myndighetene som pensjonerer seg ikke bli erstattet, hvilket slanker de offentlige lønnsutgiftene uten at man må ty til politisk vanskelige oppsigelser.
Om disse tiltakene vil være nok til å lokke kapitalen tilbake til Frankrike, kan man diskutere. Macron ser en mulighet til å tiltrekke seg selskaper fra Storbritannia etter Brexit, og om noen av Frankrikes konkurransemessige ulemper fjernes etter hvert, kan det ikke skade. Mediedekningen har likevel vært liten og negativ, med visning av demonstranter med plakater med «Macron, de rikes president». Selv om dette kun er anekdotisk, viser det at stemningen i eurosonen fortsatt er for lav. De færreste ser gradvise reformer for de små fremskrittene de er.
Valgreformene passerte parlamentet uten problemer takket være støtten fra de fleste større partier og viktige ledere, som tidligere statsminister Matteo Renzis demokrater (DP), tidligere statsminister Silvio Berlusconis Forza Italia og Liga Nord. Gjennom en serie av fire ulike lovforslag, kunne lovgiverne drive gjennom endringer for å harmonisere valgreglene for over- og underhuset.
Totalt gjør disse endringene to ting. For det første muliggjør de dannelse av flerpartikoalisjoner før valgene finner sted. For det andre endres reglene for parlamentsvalg, slik at en tredel av setene går til vinneren i hver region, mens de resterende to tredelene fordeles proporsjonalt. Disse reglene er en del av hva Renzi ønsket da han utskrev folkeavstemning om valgreformer i fjor. Den gang var han trolig for grådig da han satte dagsordenen (han prøvde også å gjøre senatet tannløst). Som et resultat gikk han av som statsminister, og banet vei for et forretningsministerium med et smalt mandat til å reformere valglovene og redusere mulighetene for et ikke beslutningsdyktig parlament. Denne pakken later til å passe mandatet, og er et tilbakeslag for den populistiske femstjernersbevegelsen (M5S).
Italias neste valg skal være i mai 2018, og valgreformene burde bidra til å redusere usikkerheten i oppløpet. Hele året har investorene fryktet at M5S skulle få makt i Italia, men de nye lovene avskaffer i praksis partiets sjanser til å havne i regjering, med mindre det skjer noe drastisk. M5S har så langt nektet å danne koalisjon med noe annet parti. De har alltid hatt støtte fra fløyene, men har sjelden nok stemmer til å vinne noe valg totalt sett. De andre tre partienes felles støtte er kanskje også en forhåndsvisning av en mulig trepartiers koalisjonsregjering med Renzis DP, Berlusconis Forza Italia og Liga Nord, selv om dette bare er spekulasjoner her og nå. Først og fremst er det enda en spiker i kista for den EU-skeptiske populismen.
