Redaksjonell anmerkning: Fisher Investments holder ikke med et spesifikt politisk parti eller politiker i noe land. Vi mener at politisk partiskhet kan gjøre blind, og fører til at investorer gjør feil. Vi vurderer den globale politikken kun for potensielle innvirkninger på markedet og økonomien.
I mai går EU-velgerne til urnene i parlamentsvalgene. Disse valgene holdes hvert femte år, normalt uten videre seremoni. Men i år kan det bli mer spennende. I flere uker har vi sett finansmediene advare om at populistiske anti-EU-partier kan få nok plasser til å rive ned EU fra innsiden. Det er mulig at populistene får flere plasser, men dagens bekymring om et populistisk flertall minner oss om 2017, da mange uroet seg for at valgene i Nederland, Italia og Frankrike ville føre til at en populistbølge skulle skylle over Europa. Men, valgene kom og gikk, og populistpartiene enten tapte eller klarte ikke å få nok makt til å utgjøre noen særlig forskjell, til alles store lettelse. De europeiske aksjekursene steg ettersom usikkerheten ble mindre, og gikk bedre enn verden ellers.[i] Vi tror det samme er sannsynlig senere i år, når EU-valgenes realiteter fjerner frykten for populistene, og dermed også investorenes bekymringer.
Europaparlamentet, en av tre institusjoner i EU med ansvar for politikk og beslutningsprosesser, er de som velger EU-kommisjonen (EC). EU-kommisjonen utarbeider ny lovgivning og håndhever traktater og lover, som parlamentet deretter godkjenner. Derfor, selv om velgerne retter større oppmerksomhet mot valgene i hvert enkelt land, har Europaparlamentet betydelig makt over lovgivningen, spesielt økonomisk lovgivning, siden EU ofte regulerer bedriftshandel og internasjonal handel som én blokk. EU-parlamentet er det eneste organet som velgerne i EU velger direkte for å representere dem i EU. Derfor ser mange velgere det som sin sjanse til å protestere eller gripe inn i politikken i EU.
Etter Brexit vil EU-parlamentet ha 705 plasser med valgperiode på fem år som skal velges av EU-borgere.[ii] (Selv om det er mulig at Storbritannia forblir i EU gjennom valget i mai, tenker politikerne i Storbritannia at det ikke gir noen mening for dem å bestride utfallet.) De som kappes om plassene er de tre hovedpartiene i EU og fem mindre partier, som kan bli viktige for parlamentariske sammenslutninger. De tre hovedpartiene er sentrum-høyrepartiet EPP (European People’s Party), som i dag har 217 plasser, sentrum-venstrepartiet S&D (Progressive Alliance of Socialists & Democrats) med 190 plasser, og sentrumspartiet ALDE (Alliance of Liberals and Democrats for Europe) med 70 plasser.[iii]
Per i dag overvåker en større koalisjon bestående av alle de tre hovedpartiene parlamentet, og kontrollerer rundt 70 % av plassene. Etter vårt syn er de derimot i mindre grad individuelle «partier», og mer som et bredt partistyre fra de nasjonale partiene. EPP inkluderer for eksempel representanter fra nasjonale sentrum-høyrepartier slik som Angela Merkel fra Tysklands kristendemokratiske union, og Sebastian Kurz (også kjent som Wunderwuzzi) fra det østerrikske folkepartiet ÖVP. På samme måte inkluderer S&D representanter fra sosialistpartier slik som Andrea Nahles fra Tysklands sosialdemokratiske parti og Nicola Zingaretti fra Italias demokratiske parti.
Populistiske partier, hvor noen er euroskeptiske, har i dag 20 % av plassene i Europaparlamentet. Det er her bekymringene starter, da vi har sett at noen finansmedier har fremhevet bekymringer om at populistene kan få mange flere plasser i mai. De uroer seg for at dette kan bety ustabilitet i aksjemarkedene grunnet politikk som splitter EU. Selv om det ennå er svært tidlig og meningsmålingene bare viser et øyeblikksbilde, viser den siste målingen at anti-EU-partier kan oppnå 22,1 % av plassene etter valget, noe som er en beskjeden økning. (Figur 1) De er nødt til å omtrent doble sin nåværende estimerte støtte for å ha en sjanse til å ta makten, noe som etter vårt syn er lite trolig.
Historisk sett tror vi velgerne har brukt europaparlamentsvalgene til proteststemmer, så vi blir ikke overrasket om populistpartiene gjør det bedre i parlamentsvalgene enn i de nasjonale valgene. Det er derimot høyst usannsynlig, uavhengig av potensielle økninger, at en populistisk fremmarsj endrer Europaparlamentets lovgivning i særlig grad, etter vårt syn.
Mellom nå og valget i mai er det trolig flere partier som vil endre seg noe, så vi vil ikke se hvordan landskapet ser ut før om en stund. For eksempel kan partier med forskjellige agendaer inngå samarbeid. Dette vil ikke være første gang: EPP ønsket den ungarske populistlederen Viktor Orban velkommen i forrige valg, slik som ALDE gjorde med den tsjekkiske populistlederen Andrej Babiš. Men å blande selv de mest ekstreme populistene med sentrumspartier, noe som trolig er nødvendig for å ta makta, fremstår som en oppskrift på uvirksomhet, og ikke radikalisme, for oss. Splittelser innad i koalisjoner gjør det vanskeligere å få gjennom ny lovgivning, slik vi allerede har observert i Spania, Italia og andre steder på nasjonalt nivå. Dermed tror vi at selv ikke en kraftig fremvisning fra populistene vil bety særlig mye for den fremtidige retningen til lovgivningen i EU.
Vi vil vite mer når mai nærmer seg. Uansett hvilket resultatet det blir til slutt i parlamentsvalgene, er det mest fryktede utfallet, en populistisk overtakelse, lite trolig, etter vårt syn. Vi forventer at ethvert resultat som er bedre enn forventet vil føre til mindre usikkerhet, noe som vil få aksjekursene i eurosonen til å stige.
Figur 1: EU-partier og dagens meningsmålinger
Kilde: Politico, per 15.
[i] Kilde: FactSet, per 14.3.2019. Uttalelse basert på den relative utviklingen til indeksen MSCI EMU med netto utbytte, og indeksen MSCI World med netto utbytte, 31.12.2016–31.12.2017.
[ii] Antallet parlamentsmedlemmer for hvert EU-land står i rimelig forhold til folketallet, dog kan ikke et land ha færre enn 6 eller flere enn 96 medlemmer.
[iii] Kilde: Politico, per 15.3.2019.
